Troper & Figurer
Figurer er endringer av et ords uttrykk. Vi forandrer på det ”fysiske”, nemlig bokstavene. Troper er derimot meningsendringer, altså at ordet får en ny betydning i stedet for eller i tillegg til den gamle. Det er ikke alltid lett å se forskjellen mellom figurer og troper, og heller ikke hva som definerer de forskjellige medlemmene. For å komplisere det hele kan ett og samme uttrykk ha flere funksjoner, altså både være figur og trope, kanskje også flere av dem samtidig. Troper og figurer skaper interesse og oppmerksomhet, konkretiserer eller fokuserer et tema, argumenterer eller appellerer til følelser. Her følger noen viktige troper og figurer med eksempler:
Metaforen er mye brukt fordi den sier noe på en indirekte måte. To begreper har en bokstavelig betydning som likner hverandre, og dermed kan vi si noe på en måte som er underholdende, ny eller oppklarende. Erna Solberg sier i Nrk1 Standpunkt 12.9.06 at Stoltenberg har nedsatt en ”kuttegruppe”, nemlig gruppen av arbeidslivsparter som skal diskutere sykelønnsordningen. Vi forstår på en måte hva Høyrelederen mener siden regjeringens samtaler med NHO og LO hadde som formål å redusere statens utgifter. Men kanskje får gruppen en noe redusert status og betydning ved at Solberg ordlegger seg slik? De fleste av metaforene man finner i den politiske retorikken er nok ikke så iøynefallende som dette eksemplet, men er ”døde” siden de nesten kan ses som faste uttrykk: ”stille seg bak”, ”komme til dekket bord” eller ”sette alt på spill”.
Perifrase er et synonym på flere ord, og har som oftest funksjon som en omskriving fordi vi ikke kan eller vil si noe rett ut. Kristin Halvorsen ønsker å belyse fattigdom med utsagnet "(...) 20 000 barn som ikke kan være med på det som alle andre barn har mulighet til å være med på (...)”. Hun vil si at barna ikke har råd, men uten å fornærme noen eller virke nedlatende. Når hun derimot sier at ” Nå syns jeg vel kanskje at det virker som et par meningsmålinger har gått helt i huet på Lars Sponheim” er kanskje intensjonen nettopp å få oss til å bytte perifrasen ”gått helt i huet” med et sterkere uttrykk? Begge eksemplene er tatt fra Folkemøte i Gamle Logen 9.9.05.
Synekdoke er egentlig en forbindelse i kvantitet eller antall mellom begreper. Uttrykket ”skoleNorge” brukes av Kristin Halvorsen, og kan stå for ganske mye: lærere, elever, rådgivere, pedagoger, foreldre og mye mer. Hun skaper en enhet ut av et stort og variert felt, og slik blir det lettere å snakke om emnet. Det er svært mange synekdoker i det politikerne sier fordi de ofte bruker slike brede begreper som ikke klart skiller mellom hvem som egentlig inngår i dem. For oss mottakere er det ikke lett å be om avklaring på hvert uklare begrep, og dessuten kan vi ofte tro at vi vet hva politikerne mener med dem.
Litote er en trope hvor vi benekter det motsatte av noe. Istedetfor å si hva en sak eller et objekt er direkte, så sier vi hva det er ved å vektlegge benektelsen. Kjell Magne Bondevik brukte i valgkampen 2005 flere ganger ordet ”ikke-sosialistisk”. Slik virker det som om det som forener hans samarbeidregjering er en felles front mot sosialisme, og de som ikke liker sosialister kan la seg overtale til at Bondevik i det minste kan hindre at de rødgrønne får regjeringsmakten. Når man på denne måten plasserer seg utenfor en annen gruppe, så har man fortsatt ikke definert seg selv. Dette er noe Hagen påpeker flere ganger i Gamle Logen 9.9.05 ved å understreke at også FrP er ikke-sosialistisk, uten å være med på Bondeviks lag.
Hyperbol kalles ofte for overdrivelse. Vi tar litt ekstra i når vi skal beskrive noe, men ikke så mye at vi mister bakkekontakten. Men hva betyr det å overdrive? Det blir veldig subjektivt å avgjøre siden vi alle har forskjellige grenser for hva som er aksepterbare utsagn i forhold til virkeligheten. Her har vi det som kanskje er et eksempel gitt av Siv Jensen: ” Og jeg syns det er pinlig overfor velgerne, og det skaper politikerforrakt, og det burde en flertallsregjering, som skal holde ro, som ikke skal skape kaos, som ikke skal drive med spill.” Sterke beskrivelser er ikke noe nytt i den politiske debatten, og tonen var kritisk i Standpunkt 12.09.06 da sykelønnsordningen ble diskutert. Ordet ”pinlig” brukes ofte av Jensen, og er nok en måte å uttrykke moralsk indignasjon på. Kanskje er også ”kaos” noe sterkt.
Allusjon er en meget subjektiv figur siden det nettopp handler om å finne det som ikke sies rett ut. Dermed er det en fare for at det er mye man ikke legger merke til, eller at vi kan legge altfor mye betydning inn i uskyldige utsagn. Et noenlunde klart eksempel på allusjon gir Kjell Magne Bondevik i Folkemøte i Gamle Logen 9.9.05: ”(...) vi har tatt opp kampen mot miljøforurensinga på en mye mer offensiv måte enn Arbeiderpartiregjeringa som Kristin Halvorsen nå skal inn i samarbeid med.” Han sier det ikke rett ut, men lar mottakerne tenke seg til hovedbudskapet. Trolig vil han antyde at Ap vil bremse SVs miljøpolitikk eller at det er en konflikt mellom partiene i miljøspørsmål. En annen allusjon blir da en konklusjon som vi indirekte trekker: Bondevik-regjeringen har en bedre miljøpolitikk enn det de rødgrønne vil få.
Matroser og dyre venninnerLes mer i boken "Matroser og dyre venninner på danskebåten" av Audun Urke! 
|
|
PolitiskRetorikk on Facebook
|
