Støre - klart og enkelt?

23.04.08 av Audun Urke

Den følgende analysen er basert på to innlegg gjort av utenriksminister Jonas Gahr Støre. Kronikken Det nye NATO sto i Aftenposten 10. april, mens han holdt et innlegg om norsk engasjement i Irak og Afghanistan i Stortinget 15. november 2005. Målet for analysen er å finne hvilke retoriske virkemidler utenriksministeren benytter som kan skape inntrykk av at han ofte sies å snakke klart, tydelig og forståelig.

Setninger

De to innleggene viser at Støre i stor grad benytter seg av korte setningskonstruksjoner. Her er det få bisetninger og innskudd som trekker publikum på avveier. Han benytter også gjerne klare setningskombinasjoner, hvor subjekt etterfølges av verbal og objekt.

Bakgrunn og spesifikasjon

Et trekk som slett ikke er uventet mht det å skape klarhet er hans vilje til å forklare, orientere og spesifisere. I innlegget om Nato bruker han mye tid på å oppsummere historiske hendelser, mens han i innlegget i Stortinget gjerne gjør poeng av å ville gå i detalj om hvorfor han sier det han sier. Vi ser også tendenser til at han kommer med eksempler, og de fargerike metaforene og den kontroverselle ironien er ikke å spore.

Oppramsing

Beslektet med punktet ovenfor er Støres relativt hyppige bruk av oppramsinger. Deres formål er å beskrive virkeligheten slik utenriksministeren mener den skal fremstilles, og gjerne kommer hendelsene i kronologisk rekkefølge. I innlegget om Nato kan det også virke som om kausalitet har fått en sentral rolle i argumentasjonen, som for øvrig er tidvi eksplisitt.

Repetisjon

Kanskje den mest synlige retoriske figuren Støre bruker er repetisjon. Enkelte begreper gjentas flere ganger i nøyaktig lik ordlyd, altså at synonymer ikke er noe Støre liker. I stedet for at dette irriterer publikum, kan det snarere vise at gjentakelsen er med på å forklare et vanskelig emne? Repetisjonsfiguren Anafor er også mye brukt, og da helst for å understreke at hvem som mener det som sies.

Abstrakt - konkret

Et funn, om enn ikke hyppig eller sentralt, som bør undersøkes mer er bevegelsen Støre gjør fra det abstrakte til det konkrete. Ved å la publikum først ta del i generelle betraktninger, verdier og normer, og for å så gå ned i detalj om eksempler og politiske forslag, kan vi mottakere lettere følge med på resonnementet. Har vi den rette bakgrunnen for uttalelsen, faller den lettere i god jord.

Ethos

Utenriksministeren er ikke blottet for sin egen person, slik man skulle anta for rosen han får for sin saklighet. Han er derimot dyktig i å vite når han kan henvise til sin egen person, og når han bør "forsvinne" i parti, regjering eller det internasjonale samfunn. Mens han i Nato-innlegget henviser til andre ledere og roser Norges (dermed seg selv) historie og erfaringer med Russland, så er han langt mer selvrefererende ("jeg vil takke", "jeg er tilfreds med..." og "jeg vil minne om") i storingsdebatten.

Og så det negative...

Analysene har også vist at Støre har forbedringspotensiale hvis han ønsker å snakke rent, tydelig og enkelt slik at man forstår ham. Tidvis kommer formelle uttrykk som "utvikle sin konsensus" og "utviklingen i nordområdene vil alltid ha rom for krevende interessemnotsetninger". Slike uttalelser er nok ikke lette å forstå for alle, men de kan gi inntrykk av en viss posisjon som igjen kan gi autoritet. Det kan være at hans institusjonelle posisjon som utenriksminister er med på å senke garden for publikum.

Der er også andre eksempler på vage utsagn, som slett ikke er lette å tolke for andre enn politikere. Han hopper for eksempel over viktige presiseringer når det gjelder hvilken ny "forståelse av felles sikkerhetsutfordringer" man har i Nato selv om dette er hovedmålet med innlegget. En viktig utelatelse er også hva som ligger i at de nye landene i øst vil benytte "alle muligheter til å gjendrive" russiske ambisjoner. Vagheten er med på å skape inntrykk av selvmotsigelser, som når han etter å ha sagt at Natos hensikt ikke lenger er å møte angrep fra øst, sier at alliansen gir de nye medlemslandene den kollektive sikkerheten overfor Russland (vi husker "alle muligheter" ovenfor). Og videre, når Støre sier at Russland ikke er "del av problemet, men like mye en del av løsningen", så er dette en uttalelse som annullerer seg selv. Uttrykket "like mye" vil jo logisk sett bety at Russland dermed ikke er en del av løsningen. En noe uheldig formulering. Så hva er det han egentlig mener?

Konklusjon

Støre har en klar stil, som skyldes hans korte setninger, repetisjon av sentrale begreper, unngåelse av metaforer og andre figurer og troper, samt oppsummeringer og kronologiske fremstillinger. Vi finner derimot eksempler på vaghet og formalitet, men disse har tydeligvis ikke stor innvirkning på helhetsinntrykket mannen i gate får. Vi må være forsiktige med trekke for bastante konklusjoner etter disse to raske undersøkelsene, og vi har jo ikke sett på faktorer som personlighet, fremtoning, talemåte, vektleggelser og pauser. Det er heller ikke å utelukke at innlegget om Nato ikke er Støre selv som har skrevet. Kanskje er det også slik at utenrikspolitikk er et spesielt emne som legger til rette for en orienterende retorisk stil, hvor de store og krasse konfliktene uteblir. Støre har jo en mindre rolle som saksfører, og skal jo sjelden "få saker gjennom" i Stortinget.