Stoltenberg - hvorfor Norge er i Afghanistan

23.11.07 av Audun Urke

Torsdag 22.11.07 hadde statsminister Jens Stoltenberg et innlegg i Aftenpostens morgenutgave. Temaet er hvorfor Norge er i Afghanistan, og nedenfor er en noe forkortet analyse av teksten. Hovedvekten er lagt på de store trekkene, og det er ikke foretatt noen vitenskapelig kategorisering eller opptelling av argumenter eller figurer. Det må tas forbehold om at deler av teksten kan være forårsaket av Aftenpostens redaksjon.

Situasjon

Stoltenberg (Ap) leder som kjent en flertallsregjering som har hatt flere episoder av intern strid, ikke minst om forsvars- og utenrikspolitikk gitt SVs deltakelse. Dette partiets motstand mot krigen/deltakelsen i ISAF-styrkene i Afghanistan har flere ganger skapt tvil om regjeringens politikk her. Nylig har det vært diskutert om Norge skal sende spesialsoldater. Men innleggets bakteppet har også et annet aspekt. En norsk soldats død har vært utgangspunktet for (minst) tre debatter: om hvorvidt det den norske kontingenten opplever kan defineres som krig (militære sier krig, regjeringen benekter), og om hvem som er ansvarlig for at det mangler kirurger ved feltsykehusene, og om dette dreier seg om en varslersak. Det er med andre ord en kompleks og sammensatt virkelighet Stoltenberg må forholde seg til. Motivene for at han velger selv å komme på banen kan vi bare spekulere i: få fokus bort fra kritikk mot regjeringen og forsvarsministeren, forsvare Norges tilstedeværelse i en konflikt som nå plutselig "blir alvorlig", sende en beskjed til umulige sjeler i regjeringspartiene som vil ha Norge ut derfra, m.m.

Argumentasjon

På grunn av plassmangel tar vi bare for oss hovedargumentasjonen. Tekstens sentrale budskap er mest sannsynlig ment å være at Norge er, og har vært, legitimt tilstede i Afghanistan. Dette rettferdiggjør igjen bruken av blant soldater og ressurser i landet, tross vanskeligheter (og nå tap av liv). Og videre, vi kan/må ikke trekke oss ut nå. Tittelen på innlegget er "Derfor er Norge i Afghanistan", som om noen nettopp har spurt "Hvorfor er Norge i Afghanistan". Kanskje er innlegget ment å snakke til alle tvilerne? Men også tilhengerne vil kunne hente argumenter for synet sitt. Men hvordan bygger Stoltenberg opp under påstanden sin om at vi bør være i Afghanistan?

Allerede under tittelen får vi det første premisset: "Å trekke seg ut ville være et knefall for fortsatt vold og terror". Det kan virke som om dette oppsummerer hele artikkelen: Norge er tilstede for å hindre mer elendighet. Svakheten ved dette premisset er jo at det ikke sier noe om hvorfor man dro til å begynne med, bare at det ikke er bra å trekke seg ut. Stoltenberg må gå grundigere til verks, og det gjør han etter en innledning med noen sitater. Sitatene utgjør, sett under ett, tilsynelatende et eget resonnement: politikeren Barakzai sier at Afghanistan manglet blant annet skolegang for jenter og grunnlov, mens undervisningsminister Atmar sier at Norge nå bidrar til barns skolegang og balanse mellom sivil og militær bistand. Det er dermed lett for mottakeren å se dette som et resonnement: før Norge var mye i uorden, mens etter Norges tilstedeværelse går alt meget bedre. Det er vi selv som kommer frem til denne konklusjonen (hvis det var dette du tenkte da du leste sitatene). Det retoriske i resonnementet er jo at man logisk sett ikke kan sette opp et slikt resonnement gitt at vi har to ulike avsendere som snakker om ulike temaer, og det attpåtil om ulike perioder. Stoltenberg klarer å skape en enhet av to løsrevne utsagn for å gi inntrykk av at det dreier seg om virkeligheten slik afghanerne ser den (i hvert fall hva afghanske autoriteter mener).

Siden sitatene nesten virker som en innledning, velger forfatteren å ramse opp beveggrunnene for norsk tilstedeværelse i landet. Det gjør han ved å benytte overskriftene "Formål nr.". Slik virker det som om han siterer fra et vedtak eller et program, at Norge har meget klare hensikter der borte. I det minste virker det som om Stoltenberg har tenkt mye på dette.

Det første formålet er å "stabilisere landet og bidra til sikkerhet". Norske soldater er der altså av militære hensyn, opprette lov og orden. Dette er igjen en konklusjon til et argument med egne premisser. Blant premissene kan vi finne påstanden om at det er Taliban, Al-Qaeda og "ulovlig væpnede grupper" som vil ha terror og vold, samt at det er FN som ønsker fred og sikkerhet. Stoltenberg må her bruke tid og plass for å sette oss inn i historien bak ISAF-styrkene. Spesielt hensyn gis til å understreke at dette egentlig var en FN-operasjon, slik at eventuelle NATO-motstandere ikke kan si noe på det. Og dette er ikke en krig, bare "krigsliknende handlinger". Og det fører oss til noe som kanskje er et annet premiss for at vi må stabilisere landet: disse handlingene er nødvendige for å hindre verre handlinger (krig?) senere.

Formål nr. 2 er å sørge for "skole, helse og andre grunnleggende tjenester". Vi må fortsatt være i Afghanistan fordi befolkningen der lider og utvikler seg ikke. Også dette formålet er på sin side konklusjon i et resonnement med egne premisser. Et premiss for å hjelpe befolkningen kan synes å være "fordi det virker". Stoltenberg kommer nemlig med en liste over tiltak og resultater han mener hjelper på grunn av Norge. Landet er på rett vei. Her kommer han med et stikk til "noen" (antakelig i SV) som vil ha sterkere sivil innsats på militær bekostning, det er jo sider av samme sak. Selve listen er en skryteliste av det positive Norge har gjort, selv om dette gjøres på bekostning av en forklaring på hvorfor man skal gi den afghanske befolkningen skole, helse og andre grunnleggende tjenester når det er mange andre befolkninger som lider samme skjebne. Listen kan ved første øyeblikk synes imponerende og overtale oss om at det går rett vei med landet. Som ved statistikk generelt blir det derimot lett å lande på konklusjoner som tallene kanskje ikke gir grunn til. Fem millioner flyktninger har vendt tilbake. Men hvorfor? Har de vendt hjem? Hvor var de? Hvor mange er igjen? Hvorfor flyktet de? Mange andre spørsmål burde kanskje ha blitt besvarte før dette ble et bevis for at Afghanistan er på rett vei. Liknende innvendinger kan reises med andre punkter: barn vaksineres i større grad, men hva med dødeligheten? Den økonomiske veksten er nesten 8 %, men er det på grunn av FN og NATO? Tidligere krigere avvæpnes og gjenintegreres, men er dette en enveis-utvikling? Er det mange igjen?

Det tredje formålet med Norges tilstedeværelse er å "gi hele landet et bedre styresett og fungerende institusjoner". Vi som mottakere antar jo at det menes bedre enn Taliban og terrorgrupper, men Stoltenberg antyder jo også bedre enn dagens styre. Dette er trolig innleggets svakeste punkt, for her sier han ikke rett ut hvem det dreier seg om, hva det dreier seg om, og han inkluderer også et vagt punkt om offentlig sektor, som nesten motsier vekten han har lagt på sivil og militær innsats. Delen er også full av generelle og lite spesifiserte aktører og problemer. Afghanerene må gjøre sitt (vi driver ikke veldedighet), men hvem er disse afghanerne: Taliban, Al-Qaeda, ulovlige væpnede grupper, kriminelle grupper, opprørere, dagens regjering eller andre?

Et siste premiss for hvorfor Norge er i Afghanistan fungerer som konklusjon og oppsummering for hele innlegget: vi har en samlet visjon om et Afghanistan "i fred med seg selv". Vi er med andre ord der for deres eget beste, selv om noen kanskje fikk assosiasjoner til borgerkrig av uttrykket "i fred med seg selv". Da er det selvfølgelig på sin plass å takke våre soldater og hjelpearbeidere (politiinstruktørene og rådgiverne fra justissektoren som blir nevt tidligere i formål nr. 3 er her klippet bort) for innsatsen for fred og gjennoppbygning (ikke for deres bidrag til krigsliknende handlinger). Slik takker jo Stoltenberg seg selv og sin regjering som sendte dem dit. Fiffig. Og da er vi over på ethos og pathos. Stoltenberg styrker jo regjeringens ethos ved å vise til dens gode innsats og resultater, selv om han også sparker til et regjeringspartis medlemmer. Innleggets siste del er vel preget av pathos, altså et ønske om å skape sterke følelser hos mottakeren. Først en takk til soldater og hjelpearbeidere og seg selv, så en appell til sentrale og universelle verdier (hvilke må vi mottakere finne ut).

Så, for å oppsummere argumentasjonen: vi kan ikke trekke oss ut av Afghanistan, men fortsette både en sivil og militær innsats, for å sikre landet fred, sikkerhet, skole, helse og demokratiske institusjoner. Men var det derfor Norge bestemte seg for å bidra? Hvis dette er de sentrale og universelle verdiene som styrer Norges utenrikspolitikk, er der da kanskje andra steder man kan bidra? Trolig vil Stoltenberg ha vår støtte til videre engasjement og søker politisk gevinst av denne politikken.

Troper og figurer

Innlegget har selvfølgelig mange troper og figurer, men la oss se på noen. Tittelen er interessant i sin bruk av metonymi. "Norge" er i "Afghanistan", og dette formuleres slik for å skape inntrykk av at hele nasjonen står bak regjeringens politikk og personellet som er der borte, samt at det er en hel nasjon som nyter godt av dette. Egentlig er det bare få personer som er der borte, og da langt fra tilstede i hele Afghanistan. Andre metonymer som brukes for å skape generelle kategorier er "kvinner", "jenter", "det internasjonale samfunnet", "befolkningen", "FN" og "humanitære organisasjoner". Flere av disse brukes i et klimaks for å understreke at alle vil at ISAF skal bli i Afghanistan. Ellers er bruken av begrepet "helse" veldig generell, man kan få inntrykk av at man mangler helse i Afghanistan. Interessant er også bruken av "fristed" og "frie"/"frihet". Mens de gode verdiene er frie medier og bevegelsesfrihet, kan de vonde verdiene benevnes med fristed for terrorister. Lovløsheten til et fristed kan virke truende for oss, men terrorangrepene i Madrid og London blir ikke benevnet på samme måte. Det er dermed spesielle konnotasjoner spesielle for Afghanistan, og ikke terrorisme, som Stoltenberg vil fremheve. Norge roses ofte, blant annet ved at forfatteren ber oss lytte til de afghanske politikerne som snakker om Norge i positive ordlag. I tillegg nevnes det ofte at Norge "bidrar": vi er del av et større prosjekt og vi er viktige. Spesiell er bruken av paradokset om at "vi skal være utålmodige og utholdende på samme tid". Styrken og viljen bak utsagnet kan varme om hjertet, men også skape tvil om man har en plan bak handlingene.

Inndeling

Innleggets inndeling er egentlig ganske rett frem. Tittlelen viser hva artikkelen handler om. To sitater skaper en innledning som forbereder argumentasjonen, gir en kort historisk bakgrunn og samtidig smigrer nordmenn. Deretter følger en mer direkte bakgrunn, for å forklare oss mer inngående hva som har skjedd tidligere. Dette for blant annet forklare formål nr. 1. Med oppramsingen kan det sies at argumentasjonsdelen offisielt starter, med klarhet og poengtering leder Stoltenberg oss gjennom et vanskelig tema. Med enkle og ofte korte setninger gis vi bakgrunn, tall og politiske visjoner. Nettopp visjonen er sentral i konklusjonen og oppsummeringen. Selv om statsministeren her understreker Taliban som fiende, så er det sentrale at vår innsats hindrer at landet fortsatt er i krig, og kanskje også at sentrale og universelle verdier fortsatt regjerer i verden.

Kort sagt

Totalt sett er dette innlegget meget godt utført. Kompliserte sakfelt presenteres på en enkel og forståelig måte, og norske soldater, hjelpearbeidere og ressursers tilstedeværelse har sin årsak i bevaring av fred, sikkerhet og demokrati. Stridstemaene som "krig", økt sivil innsats og tap av menneskeliv kommer i bakgrunnen. Med fakta og historie i bagasjen tar Stoltenberg oss med til bakketoppen, slik vi alle kan skue ut mot Soria Moria, og ta del i visjonen om de sentrale og universelle verdier.