Folkemøte i Trondheim

29.08.07 av Audun Urke

Det var ikke mange overraskelser retorisk sett i tirsdagens debatt. De fem deltakerne (Inga Marte Thorkildsen, Per Kristian Foss, Dagfinn Høybråten, Bjarne Håkon Hansen og Ola Borten Moe) var enige om at fattigdom skal bekjempes, og ikke uventet var det midlene som var stridsspørsmålet. I tillegg kom de vanlige vurderingene av motstanderens feilgrep og handlingslammelse. La oss se på noen trekk som det likevel er verdt å legge merke til.

Som motstander velger jeg...

Siden FrP ikke var representerte, manglet en naturlig motstander til APs Hansen, og i utgangspunktet skulle man vente det var Foss som ville angripe statsråden mest. Derimot var det to par motstandere som utmerket seg: Thorkildsen mot Foss, og Høybråten mot Hansen.

Thorkildsen brukte Ditlev-Simonsen for det saken er verdt: hun antydet at Høyre er et parti for de rike siden ordføreren sa 1,5 millioner kroner er et ”beskjedent beløp”, og satt dette opp mot en sosialhjelpmottaker som vil bruke 25 år for å oppnå det samme. Et sammenlikningsargument som kan være effektivt overfor velgere som setter likhetsidealet høyt. En liknende bruk av stereotyper av høyrefolk kommer senere i debatten når hun sier til Foss: ”Vær litt gentleman, for søren, du er jo fra Høyre.” Thorkildsen benyttet også sitt ethos i sine uttalelser om at det kan være vanskelig for høytlønnede politikere å ”sette seg inn i” hva det vil si å være fattig, og forsøkte kanskje å fordele skylden for problemet ved å si at politikerne må ”dele ansvar” for problemene i Oslo.

Foss håndterte Thorkildsens bruk av Ditlev-Simonsen på en kort måte: for Foss er 1,5 millioner et stort beløp, og partiet godtar ikke skatteunndragelse. I likhet med SVs representant ville han fordele ansvar siden det er en hel ”generasjon av politikere” som ikke har tatt fattigdomsproblemet alvorlig. Derimot ble han etter egne ord ”litt kvalm” når regjeringen si det er lav arbeidsledighet og vil skjule et problem at flere trygdes, en retorisk teknikk som både går på ethos og pathos. Foss bruker en metafor for å antyde regjeringens prioritering: rusmisbrukerorganisasjonen sier selv at de før fikk plass ”over bordet” hos sosialministeren, mens de i denne regjeringen har plass ”under bordet”. Argumentet er komplekst i det det kan både antyde at Foss er enig i organisasjonens syn, samtidig som det antyder en kynisme hos regjeringen.

Høybråten og Hansen havner i en opphetet ordveksling om tiltaksplasser, og anklager hverandre for å ha ”frekkhetens nådegave”. Et interessant uttrykk som i utgangspunktet synes alludere til bibelsk ordbruk. Innholdet er derimot det motsatte, en slags benektelse av god moral, og det er ikke uventet Høybråten som lanserer det. Han liker ikke at Hansen skryter av Høybråtens NAV-reform. Sammenslåingen av NAV ble av regjeringens representanter i debatten brukt som kanskje det største og beste virkemidlet for å få sosialhjelpsmottakere i arbeid på, samtidig som en måte å unngå at trygdemottakere får for lite i stønad. Trolig er opposisjonen enig her. Mens Hansen fikk publikum til å applaudere ved å angripe Høybråten ved å si at det er ikke et mål å få ”dyrest mulig” tiltaksplasser, svarte Høybråten med å vise til 27 000 på vensteliste til tiltaksplass. Høybråten forsøker seg på et gjensidighetsargument: ”alle fattige er ikke rusmisbrukere, men mange rusmisbrukere er fattige”. Dette gir inntrykk av at Høybråten kjenner problematikken, men gruppene er så vage at det spørs om argumentet fenger.

Vi skal sette krav

En kort notis om begrepet ”krav” som ble benyttet av mange av debattdeltakerne. Det skal stilles krav til sosialhjelpsmottakerne om å komme seg opp om morgenen og gå på tiltaksplass/jobb. En del av problemet er med andre ord at der er trygdemottakere der ute som ikke fortjener den hjelpen de får fra staten. Dessverre sier ikke politikerne rett ut hva som er problemet her, mottakerne får selv bestemme hvilke grupper det gjelder og hvilke krav som skal settes. Etter å ha vedgått at det mangler arbeids- og tiltaksplasser, er det tilsynelatende også et problem at trygdemottakere misbruker dette. Det skal ikke lønne seg å ikke ville jobbe eller ta i mot tiltaksplass. Trolig er politikerne vage på punktet fordi de ikke rett ut kan anklage velgergrupper for å ville svindle staten, kanskje de samme gruppene som de kan hente stemmer fra ved å vise sin forståelse og handlingsiver. Poenget om krav og plikter er også rettet mot de som betaler skatt uten å selv få stønad fra staten, en beroligelse om at man ikke gir bort noe gratis. Politikernes bruk av ”krav” er dermed bevisst abstrakt, og mottakeren kan selv tolke begrepet. Hadde det ikke vært bedre å få en debatt om dette problemet, si rett ut hvem som svindler, hvordan og hvorfor? Slik fortsetter ambivalensen: det er synd på sosialhjelpsmottakerne som misbruker stønadsordningene.

Se også disse analysene:

• Partilederdebatt om regjeringsalternativene 2009
• Støre - klart og enkelt?
• Stoltenberg - hvorfor Norge er i Afghanistan
• Haga ser rødt etter farse