Fasene
I retorikk-litteraturen, spesielt i hos Cicero og Quintilian, mente man at en tale bør ha 5 faser eller deler som enhver taler måtte tenke over.
Inventio
Inventio innebærer gjerne å lete etter de argumentene som kan bli en påstand eller støtte den best mulig. Alle de store retorikkforfatterne fra antikken la vekt på denne delen av prosessen. Det var nemlig herfra materialet skulle komme fra. Det er ikke bare å ta hvilket som helst argument, og slenge det ut mot mottakerne. Derimot skal den gode taler ha vurdert flere mulige løsninger på hva som tilhørerne vil synes er den beste konklusjon og begrunnelse.
Dispositio
Dispositio er rekkefølgen og fordelingen av argumentene. Hvert argument har sin plass i helheten, og det bør ikke være tilfeldig hvordan de plasseres i forhold til hverandre. I noen tilfeller er det lurere å gi et budskap tidlig i talen, mens andre ganger vil det være strategisk riktig å ha det midt i presentasjonen. Av og til kan det lønne seg at det kommer helt til slutt.
Eloqutio
Eloqutio er ofte oversatt med veltalenhet, og har lenge vært sett som et synonym med retorikk. Eloqutio er bruken av lyd, ord og fraser som etter beste evne tilpasser seg de argumentene vi har funnet i letingen etter argumenter (inventio). Snakker vi om et spesielt tema, så må språket stå i stil med det innholdet vi vil formidle. En viktig del av eloqutio er ”ornatus”, som vi kan oversette med utsmykning. Det er i dette tilfellet ikke snakk om unødvendig pynt på budskapet, men en viktig teknikk for å fange oppmerksomheten og behage publikum.
Memoria
Memoria betyr hukommelsen. Det å kunne ha en hel rekke argumenter, utvalgte begreper og en talestruktur i hodet når budskapet skal presenteres, kan være med på å gi innlevelse og troverdighet. Det å kunne løsrive seg fra noe skrevet kan ha stor innvirkning på publikum, som da tror vi er mer engasjert og faglig dyktig siden vi tydeligvis kan alt dette utenatt. Det vi snakker om blir mer levende, og selve fremførelsen blir ofte mer fengende. Dette er imidlertid ingen lov, og berømte taler har blitt fremførte ved hjelp av manuskript.
Pronuntiatio
Pronuntiatio er beslektet med memoria, men går mer spesifikt på evnen til å gi et passende stemmeleie og effektivt kroppsspråk. Det er viktig å vite når man skal heve stemmen, snakke fort og når man skal hviske. Slike trekk tolkes gjerne av mottakerne som å understreke innholdet, og er med på å bestemme om senderen av budskapet blir oppfattet som troverdig. Mye av det som står i den antikke litteraturen om dette er beregnet for talere som står foran store folkemengder på et torg. Da var det viktig å la stemmen nå ut til flest mulig, og kroppsspråket måtte være kraftig for å nå helt frem til de som sto bakerst. I dag har vi derimot mikrofoner og tv-kameraer som gjør at små nyanser lettere kommer til syne, og dermed må også de retoriske teknikkene tilpasse seg. Det går da ikke bare på stemmeleie, men også på for eksempel ansiktsrykninger og tvil i stemmen.
