Allusjon

er en meget subjektiv figur siden den handler om å finne det som ikke sies rett ut. Dermed er det en fare for at det er mye man ikke legger merke til, eller at vi kan legge altfor mye betydning inn i uskyldige utsagn.

Et noenlunde klart eksempel på allusjon gir Kjell Magne Bondevik i Folkemøte i Gamle Logen 9.9.05: ”(...) vi har tatt opp kampen mot miljøforurensinga på en mye mer offensiv måte enn Arbeiderpartiregjeringa som Kristin Halvorsen nå skal inn i samarbeid med.” Han sier det ikke rett ut, men lar mottakerne tenke seg til hovedbudskapet. Trolig vil han antyde at Ap vil bremse SVs miljøpolitikk eller at det er en konflikt mellom partiene i miljøspørsmål. En annen allusjon blir da en konklusjon som vi indirekte trekker: Bondevik-regjeringen har en bedre miljøpolitikk enn det de rødgrønne vil få.